Vil du være så snill å vise meg veien ut av dette mørket
det føles ut som om jeg har mistet meg selv
som om jeg har mistet styrken min
jeg går i en lang korridor
vesener står på hver side og roper meg i ørene
de forferdeligste ting
noen er innsmigrende og lurer meg til seg
før de heller mer gift i ørene mine
jeg bærer en krone av gull
mens jeg leter i rennesteinen etter gullstøv
jeg ser bare det som er tapt
for hvor vi er nå
det vet vi ikke ennå
hvordan blir jeg meg selv igjen Gud
er alt tapt
hva hvis jeg ikke klarer å stå lenger
hva hvis bølgene slår meg over ende
og drar meg ut i gapet
hva hvis alt er tapt
hva hvis jeg mister alt
og mister meg selv
poenget er å miste seg selv
det du ER er ikke i din makt å miste
mist alt det du ikke egentlig ER
la det rase la det jamre
du vil stå igjen
skjelettet av deg er evig og umistelig
frykten smerten og avmakten
alt dette er ikke deg
gi slipp det er mitt eneste råd
gi slipp
det du ER
uendelig og alltid
står ikke i din makt til å miste
la de jamre og la rope
de er ikke deg
la bekken sildre jevnt og trutt
uten å tvinge den
vannet finner alltid veien rundt
over og under
steiner, greiner
ja alle hindringer
vi blir sterke av dette
men illusjonen av kontroll vil falle bort
gi slipp
det er fullstendig trygt og
gi slipp
renn som vann over en glatt stein
illusjonen har vært at jeg er så liten
og knekker i motstand
men jeg er her ennå
(dikt: sisilie bårdsen)
Comments