Kjenn etter før du leser denne historien.
Ta deg det minuttet og kjenn i deg selv på hvilke svar som kommer opp gjennom disse spørsmålene og så les historien til vår fantastiske gode skribent som vi er så takknemlige for.
KJENN ETTER - hvor mange ganger har ikke du bekymret deg for ting som aldri har blitt noe av?
KJENN ETTER - var du tilstede med deg selv og det som skjedde akkurat i øyeblikket i ditt liv når du kjente på de bekymringene?
KJENN ETTER - var det godt for deg å bekymre deg på den måten?
KJENN ETTER - ønsket du egentlig å bekymre deg for det eller ble du påvirket av tankene og følelsene dine som tok deg vekk fra det du egentlig holdt på med?
KJENN ETTER - hva gjør det egentlig med deg når du går rundt og bekymrer deg og er det egentlig du som bekymrer deg eller er det egoet ditt?
SE om du neste gang du bekymrer deg - klarer å stoppe opp og kjenne på disse spørsmålene. Og ønsker du veiledning og hjelp til hvordan du kan holde bekymringsfølelser på avstand slik at du kan nyte det du holder på med og ikke være i det som ligger der fremme - så ta kontakt med oss.
Vi har hjulpet hundrevis til å se hvordan ego holder på og det aller aller viktigste - hva du skal gjøre for å skape avstand til ego slik at du har kontrollen over hva som skjer i ditt liv og ikke ego.
Det er en mye mer spennende og behagelig måte å leve på og kanskje det fineste er at det gir deg mot til å gjøre det som du så inderlig har lyst til. For du klarer å skille på når det er du som snakker til deg og når det er ego. Og det er milevis avstand mellom de to, men du må bare bli klar over det. Og det er nettopp det vi lærer bort i kursene våres.
Her er historien og mens du leser den, så kjenn etter hva i livet ditt du kan relatere dette til. Hvilke bekymringer er det ego hauser opp i deg som ikke har noe hold i virkeligheten?
Det nærmer seg helg, men jeg gleder meg ikke. Jeg bekymrer meg. Hvorfor? Fordi sønn (17) skal på fest. Til tross for at sønn (17) ikke drikker alkohol, så bekymrer jeg meg. Bekymringen kjennes som uro og ugg i mage og bryst, det dunker i brystet og magen er et åpent sug. Det er skikkelig ekkelt å kjenne på, så jeg har ikke lyst til å kjenne på det, jeg har bare lyst til at det skal gå bort av seg selv.
Men jeg vet at det ikke vil forsvinne, og i stedet for å kjempe imot, så våger jeg denne gangen å kjenne etter på det som er i magen og brystet, og prøver å finne ut hva som skaper alle disse ekle følelsene. Hvilken historie er det jeg forteller meg selv og som skaper alt dette ubehaget? Eller rettere sagt: Hvilken historie er det ego forteller og som gjør at alle disse vonde følelsene kommer så sterkt? Det jeg finner er ikke småtterier, så det er jammen ikke rart at ego bekymrer seg. Ego serverer nemlig denne historien: Sønn (17) drikker, blir full, blir liggende i en snøfonn ute midt på natta og fryser i hjel.
Men er det sant det ego forteller meg? Kommer han til å drikke? Og hvis han drikker, drikker han seg så full at han blir liggende ute i en snøfonn? Og er det virkelig sånn at INGEN bryr seg og at han dør alene der ute i snøen?
Og hvor kommer denne historien fra? Har jeg opplevd det selv? Åpenbart ikke, jeg sitter jo her og reflekterer. Har noen i familien opplevd det? Nei. Noen i vennekretsen? Noen bekjente? Nei. Kan det ha vært en avisoverskrift jeg har lest? Ja, det kan tenkes at jeg leste om det og ble vettskremt for at noe sånt skulle skje. Selvfølgelig husker ego også tilbake til da jeg var 17 og dro på fest, drakk alkohol og ikke hadde skyss hjem. Og hjemkomsten dagen etter til engstelige og sinte foreldre som fryktet at jeg lå døddrukken i en grøftekant.
Men heiheihei - dette er et sidespor! For trenger jeg egentlig å vite HVORFOR jeg kjenner på det jeg kjenner på? Er det ikke bare ego som spinner videre og som tror det er så viktig å finne ut hvor den henter sin historie fra? Hva skal jeg med årsakene til den frykten jeg kjenner på? Og vil jeg være i stand til å plukke ut årsakene etter et liv med input på godt og vondt? Nei. Det sentrale her er at jeg skjønner at historien ikke handler om sønn (17). Historien handler om meg og min største frykt: Å miste min kjære sønn fordi jeg ikke tar godt nok vare på han.
Så hva skal jeg gjøre? Forby sønn (17) å gå på fest? Så roer det seg i hvert fall i meg. Men hva da med de neste festene han skal på? Og hva med alt det andre jeg er redd for? Skal jeg forby det også?
Eller skal jeg utforske litt mer i meg selv? Det er jo jeg og ikke sønn (17) som har problemer med denne festen. Jeg gruer meg, mens han gleder seg jo.
Jeg begynner å utfordre historien til ego. Hva om sønn (17) ikke drikker? Hva om han koser seg, blir kjent med nye folk og har en fin opplevelse? Hva om han faktisk sover hjemme i senga si og ikke ute i snøen? Ja, HVA OM DET FAKTISK GÅR BRA?
Jeg lager en alternativ historie som ender godt, og våger å stole på at han skal leve videre - også etter denne kvelden.
Før jeg legger meg ber jeg sønn (17) ringe dersom han trenger å bli hentet, men han forteller at han har ordnet skyss hjem.
Så hva skjedde egentlig denne kvelden? Fikk ego rett med sin historie?
Det som skjedde var at jeg sov i stedet for å bekymre meg. På kjøkkenet neste morgen ble jeg glad for å se sporene av sønn (17): Sko, airpods og en nesten oppspist godtepose.
Når vi snakker sammen får jeg vite at festen hadde vært tidlig ferdig, og sønn (17) hadde kjøpt smågodt og dratt innom en kompis på vei hjem.
Så det ego ville ha meg til å tro var bare en fryktbasert, oppdiktet historie som endte på verst tenkelige vis. Ego sin historie handler om meg og min frykt for å miste min elskelige sønn. Virkeligheten og det som skjer her og nå, handler om en gutt som lever livet - også i helgene.
Comments