Trodde at det var over. At tankene igjen var der de burde være.
For akkurat nå, så går ikke tankene mine på høygir.
Men likevel, så sitter det en klein følelse igjen.
Jeg klarer ikke riktig å slippe taket.
Jeg står opp, går på jobb og spiser litt, smiler.
Jeg står opp, går på jobb og spiser litt, smiler.
Jeg står opp, går på jobb og spiser litt, smiler.
Kjenner at jeg begynner å bli stiv i skuldrene.
Så har jeg gjort det igjen
Kun fordi at jeg ikke kunne se klart og tydelig.
Jeg vet at det er ekkelt med folk som utleverer seg
men jeg kan ikke noe annet enn å være åpen.
Jeg må få det ut.
Jeg må rense meg selv og den eneste måten jeg vet hvordan, er denne.
Innimellom når jeg kjenner at angsten tar taket
Går jeg inn på badet hvor jeg kler av meg, naken, så inn i dusjen.
Jeg tror at på den måten holder jeg meg selv i sånn noenlunde sjakk.
Liker tanken på å dusje i mine egne tårer.
Utdrag fra eget manus “Optimist er det jeg er”
تعليقات